KILDE: Årboka Hofdasegl fra 1992, utgitt av Hadsel historielag.
SKREVET AV: Liv Berg Klefstad

FØRST LITT HISTORIE:
Nordlandshesten er en av våre tre nasjonale hesteraser. Den er norges eldste hesterase, men ble anerkjent som rase først i 1969, da den fikk egen stambok.
Ifølge stamboka mener de fleste sakkyndige at hesten stammer fra urgamle hesteraser som har kommet østfra. Statskonsulent Tilrem uttaler at han finner likhetstrekk mellom Nordlandshesten og kirgiserhesten som igjen minner mye om beskrivelsen av Djengis Khans hester. Disse ble da spredt over største delen av Asia og langt inn i Europa.
Også i Snorres kongesagaer nevnes Nordlandshesten. Den var vikingenes ridehest. Under folkevandringene på 500-tallet (til bl.a Island og nordover) hadde de med seg sine hester. Fra 800-tallet har vi beretninger fra Lenvik-høvdingen Ottar og hans hestehold. I brev til den engelske kongen i 890 sier han at han bor nordligst av alle nordmenn og at han pløyer med sin hest. Det er også slått fast at hesteskjelettene som er funnet i vikinggraver ikke er av fjordingtype. Fra vikingtida (800-1000 e.Kr) har en funn av metalldeler av seletøy, bisselringer og munnbitt. To av funnene er fra Troms, fra gårdene Hundstad i Kvæfjord og Haukebø i Sandtorg. Tre funn er fra Nordland, fra gårdene Lund i Steigen, Erikstad i Fauske og Risøen under Hadsel prestegård. Funnene er en del av gravgavene i rikt utstyrte mannsgraver og fra samme tidsrom.
Det er funnet likheter i hodeskaller fra Nordlandshest og skjelettfunn i europeiske steinaldergrotter. Hvis det er riktig at Nordlandshestens aner kan føres tilbake til hester fra øst, var de muligens også representert blant de hestene som vikingene brakte med seg hjem.
Nordlandshesten, denne stedegne nordnorske hesterasen hadde mange navn, Nordlandshest, Lyngshest, Lofothest, Porsangerhest og Utegangerhest. Det er imidlertid navnene Nordlandshest og Lyngshest som i offisielt språkbruk har vært mest benyttet. I følge stamboka mener en at Nordlandshest er det eldste fellesnavnet som gikk i muntlig overlevering fra slektledd til slektledd. Fra 4.Oktober 1968 bestemte landbruksdirektøren at det offisielle navnet skulle være Nordlandshest. I 1969 kom stambok for Nordlandshest, der rasen blir anerkjent som vår tredje nasjonale hesterase.

KARAKTERISTIKK:
Nordlandshesten er en liten, vakker og velbygd hest på ca. 142 cm båndmål. I følge statskonsulent Tilrem er det målt nordlandshest fra 133 til 147 cm, dvs. knapt 9 kvart. Hodet er ganske edelt og finskåret. Det bæres ofte høyt, og den beveger ørene livlig og oppmerksomt. Den har et våkent og klokt uttrykk i øynene. Mulen er ofte liten og fintformet med store nesebor. Nakke og hals er kraftig og velbygget. Manke, rygg og kryss av god kvalitet. Skulderen er oftest god og skrå, noe som gir lange elastiske bevegelser, og som gjør den til en god ridehest.
Kroppen er kompakt og sterk, og med stor plass til lunger og hjerte. Dette gir stor utholdenhet og kapasitet. Beinstillinga er bra. Beina er spinkle, men fint bygde og usedvanlig tørre og reine. Ledd og hover er av utmerket kvalitet. Nordlandshesten beveger seg raskt, sikkert og behagelig i all slags terreng. Den er utholdende, seig og sterk, lett å temme og svært nøysom, og dermed billig å holde.
Den ligger mere på trekkhet og tar kortere skritt enn fjordingen. Det er noe av hemmelighetenved dens utrolige trekkevne. Den er hetere av temperament enn de andre to rasene. Det forklarer dens pågangsmot foran lasset. Likevel er den godlynt og lett å temme. Den krever god behandling. Da blir den en god venn og fritidskamerat. Den er villig og rask i bruk og har vært brukt for både plog, harv, slåmaskin, sleperive og andre kjøretøy. Den er den perfekte hest for barn og ungdom, men den er sterk nok for voksne ryttere også. Det har vist seg at den kan mestre alle konkurransegrener for sin størrelse av hest. Den er en naturbegavelse i sprang, og er lett å lære opp til dressur. Den er ypperlig til turriding, også i ulendt terreng, terapiriding, kjøring, galoppløp, distanseritt. Ja, en kan være fristet til å si alt!
Nordlandshesten viser en fargerikdom som er fascinerende. De er svarte, brune, gjerne med hvit stjerne eller bles. De er røde i alle nyanser, ofte med lys man og hale. Ofte er de borket, skimlete i alle nyanser, som ofte blir hvite, gyldne med hvit man og hale. Mange er også stikkelhårete. Blakk farge forekommer ikke.
Nordlandshesten er både arbeidsfør og avlsdyktig opp i mot 30 år og mer. Det er registrert 29 års gamle hopper med føll ved foten. Klefstads "Mona", 1.premiehoppe var 27 år da hun hadde føllet "Nordlandsbrunen" som senere fikk 1.premie som faren "Nordlandssvarten".
Denne fremragende hesterasen med sitt flintharde hovtøy og raske trav ble ikke tatt vare på av en målbevisst avlsledelse. Før århundreskiftet var vår opprinnelige hesterase i Nord-Norge nordlandshesten, den dominerende i hele landsdelen. I stedet for å bli tatt vare på av en målbevisst avlsledelse ble nordlandshesten vraket til fordel for innførte raser fra Øst- og Vestlandet. Snart var det bare disse hestene som dominerte i landsbygdene.

GJENREISNINGEN:
I 40 år hadde det vært snakket om å ta offisielt avlsmessig vare på nordlandshesten, men først da nordlendingen Hans Tilrem ble statskonsulent ble det handlet raskt og målbevisst. Tilrem, sterkt støttet av fylkesagronom Giæver og landbrukssjef Solli fikk staten med på å likestille landsdelens gamle rase med de andre to hesterasene.
I 1939 ble det holdt mønstring av lyngshest i Troms. Tilrem og hans hjelpere fant en eneste rein hingst. "Rimfakse", som ble kjøpt inn for statsmidler. Troms Landbruksselskap kjøpte siden inn sønner av "Rimfakse". Disse ble stasjonert i Nord-Troms hvor det var en del hopper. I 1946 ble "Avlslaget for Lyngshest" stiftet i Troms med formål å bevare og fremme avlen av rasen.
Grunnet nedgang i etterspørsel, svak interesse fra den offentlige rettleiingstjeneste og oppdrettere for denne hesterasen førte til at bestanden gikk sterkt tilbake.
I Nordland fantes det bare enkelte spredte nordlandshester, og det syntes som fjordhesten utover i krigsårene skulle fortrenge nordlandshesten fra dette fylket. Krigen krevde også flere hesteliv. Skulle denne utviklingen lykkes, måtte det aktiv kamp til for å redde rasen.
I følge stamboka var mannen som satte seg fore å ta opp denne kampen, Christen Klefstad, sammen med statskonsulent Tilrem var han banebryter for nordlandshesten. Det var ikke hobbyavl Christen Klefstad la an på. Selv har han uttalt: "Hvordan skulle jeg kunne forsone meg med at vestlandshesten som ikke var overlegen, skulle fortrenge vår fine, nordnorske hest. Det ble meg en mare i blodet. Jeg ønsket å vise at hesterasen var et unikum ved småbrukene der en trengte en hest som ikke åt mer enn ei ku, likevel kunne utføre de vekslende arbeidsoppgaver minst like godt som andre hesteraser".
Hesteentusiast som han var, gikk han inn for systematisk avl og oppdrett av nordlandshesten. I 1944 fikk Klefstad med bistand av statskonsulent Tilrem kjøpt et søskenpar, kalt etter statens "Rimfakse" og 2.premiehopper "Brona" fra Samuelsberg. Disse to fikk etter hvert stor innflytelse på rasens utvikling i Nordland. "Lyngsrauen" fikk som treåring 3.premie i 1947 og 1953. "Birta" fikk 2.premie som tjueåring.
Ved eksperimentell paring mellom disse helsøskenhester ble "NORDLANDSSVARTEN" født. Han var den første hingst som fikk 1.premie i 1962. Han ble også hesten som slo bresje for rasen.
i 1946 og 1948 supplerte Klefstad avlsstammen med fire nordlandshopper fra Ballangen og Efjord i Nordland. Den mest kjente av dem, "Mona" har hatt meget stor innflytelse i avlsarbeidet gjennom sine avkom.

AVLSARBEIDET I VESTERÅLEN:
I 1947 ble Hadsel Nordlandshestelag stiftet med Rolf Johansen, Holmsnes som formann. Avlslaget søkte om kommunal støtte. Etter anbefaling av Hadsel Landbrukslag, bevilget da Hadsel Herredstyre 1500,- kroner til det nye laget. Dette til tross for at daværende vestlandske statskonsulent (Tilrems etterkommer), hadde i brev til Herredstyret på det innstendigste frarådet kommunen å støtte denne hesteavl som ville virke ødeleggende på distriktets avl på vestlandshest.
For å få inn ei ny hingstelinje, leide Klefstad inn en nordlandshingst fra Kvæfjord, "Bamse" som takket være statskonsulent Tilrem hadde så vidt unngått kastrering. Resultatet ble hingsten "Monar" (mor "Mona"). "Monar" fikk 2.premie og ærespremie på statsutstilling i Lofoten og senere 2.premie på Sortland i 1965.
Klefstad møtte mye motbør de første årene. På de første statsutstillinger i Vesterålen ble nordlandshesten bare betraktet som en askeladd i motsetning til vestlandshesten, som da var dominerende i distriktet. En fjordhesteier med respekt for seg selv og sin hest så skjevt på nordlandshesten- denne gjenganger fra en svunnen tid. Eierne av nordlandshest måtte helt fra først av avfinne seg med en forbausende innbitt motstand og baktale. Statens ledende hesteavlsmenn ville ikke godta rasen. Avlsledelsen nektet å godta de åpenbare fakta som talte til nordlandshestens fordel.
Klefstad sier selv i et intervju: "Det var en hårreisende opplevelse! I de dager sto hestene og vi eiere alene mot avlsledelsen. Jeg bet tennene sammen, gikk inn for å gjøre hesten så overbevisende at den talte for seg selv, og det så ettertrykkelig at avlsledelsen ble tvunget til å godta dyret som egen rase, likeverdig med dølehest og fjording".
En fire års nordlandshoppe som fikk vernesløyfe av statskonsulent Tilrem på utstilling i 1949, ble sjaltet ut som utypisk av Tilrems etterkommer som var vestlending. Hoppen fikk senere 2.premie for vakkert eksteriør på utstilling som ble bestyrt av fylkesagronomen i Nordland.
Klefstads "Nordlandssvarten" fikk 2.premie på tre statsutstillinger på Sortland enda spesialister karakteriserte ham som en av landets vakreste hingster. Dommerprotokollen lød på særdeles kvalifisert eksteriør og passe størrelse. Det ble ikke funnet et eneste minus ved hingsten.
Etter mønstringen tredje gang skrev Klefstad et brev til utstillingens bestyrer, statskonsulenten som var vestlending. I brevet etterlyste han begrunnelsen for at hingsten ikke oppnådde 1.premie. Svaret han fikk var at rasen var så ny ennå at en ikke kunne vite hva avkommet ville bli. Klefstad svarte tilbake at han ikke var ute etter avkomspremie, men en velfortjent 1.premie for fullendt eksteriør. Men svaret fra konsulenten uteble...
"Nordlandssvarten" fikk endelig sin 1.premie i 1962. Den fikk også ærespokal for utstillingens fineste hest. Det var en lykkelig Klefstad og "Nordlandssvarten" som fikk æresrunde etterpå. Det skinnende svarte dyret reiste seg på to mot tilskuerne. Det hadde aldri skjedd før! Det var som om den ville takke for ny anerkjennelse av den opprinnelige hesterase i Nord-Norge!
Nordlandshesten fikk sitt avgjørende gjennombrudd på denne utstillingen. Denne gangen var det nemlig nordlandshesten som dominerte på utstillingen. Klefstads andre hingst "Monar" fikk 2.premie. Alle utstilte hopper 2.premie, unntatt ei som fikk 3.premie - en knusende dom over en motstand og negativisme og en triumf for målbevisst avlsarbeide.
Klefstad uttalte seg etterpå: "Hvordan skulle jeg kunne gi meg i kampen for en rase med slike tradisjoner og åpenbare kvalifikasjoner? Jeg er stor takk skyldig Hans Tilrem som gjorde sitt for å få nordlandshesten anerkjent som Norges tredje hesterase".
Utstillingens styrer på statsutstillingen, fylkesagronom Kjell Vik, appelerte i sin slutt-tale til hesteeierne i Vesterålen å gå inn for avl av nordlandshesten, da denne hesten hadde fremtiden for seg.
På statsutstillingen på Sortland i 1965 var det innmeldt 20 hester. 18 av disse var nordlandshester, derav 5 hingster. "Nordlandssvarten" fikk igjen 1.premie. Hoppen "Mona", 30 år da fikk sin 1.premie for avkom, den høyeste utmerkelse, uansett rase en hoppe kan få. Hingstene "Nore" og "Monar" fikk igjen sine 2.premier. "Monas" siste føll, 3-årige "Nordlandsbrunen", fikk 3.premie.
Utstillingen i 1965 ble den siste for Christen Klefstad. Han rakk å oppleve at hans "kamp" ble kronet med hell. Over tyve års slit lå bak dagens rendyrkede og praktfulle nordlandshest. Den gamle nord-norske hesterase var gjenreist, og reddet fra glemsel og undergang.
Ved iherdig og målbevisst avlsarbeid greide Klefstad både å bevare og foredle rasen. Og som han selv uttalte: "Å gjenreise vår gamle hesterase så jeg som et ledd i bestrebelsene for å fremme respekt og kjærlighet til alt nord-norsk opprinnelse og verdi. Rasen må nå først og fremst utbredes i Nord-Norge hvor den hører hjemme. Bare overskudd i avlen må gå sørover".
Klefstad hadde tidligere solgt føll og hopper sørover i slutten av 50-tallet. Disse stammet fra "Nordlandssvarten", "Mona" og andre premiedyr. Etterspørselen bare økte, fra Østlandet, Vestlandet, Telemark, andre steder i Nordland og også i Sverige.

VIDERE ARBEID I NORDLAND
Etter statsutstillingen i 1965 foretok Nordland Landbrukselskap ei registrering av nordlandshest, og denne dannet grunnlatet for det videre arbeid. I Januar 1967 ble "Håløyken hesteavlslag" stifet. Medlemmene ønsket å få startet et koordinerende avlslag i landsmålestokk. Ildsjelene i dette arbeidet var fylkesagronomene Kjell Vik og Gunnar Dahl. 9. mai 1967 ble "Alvslaget for Nordlandshest" stiftet med Gunnar Dahl som formann.
Klefstad som nå var svært syk, gledet seg over at dette laget ble stiftet og avlen ført videre.
Laget satset på å stimulere og holde avlen i landsdelen. Imidlertid hadde Klefstads tidligere salg gjort folk sør i landet kjent med denne fine, unike hesterasen. Ifølge redaktøren av bladet "Nordlandshesten", utgiver "Avlslaget for Nordlandshest i Sør-Norge", måtte de jobbe hardt for å overbevise laget i Nordland om at de hadde de beste intensjoner med å avle opp renrasede dyr. De argumenterte med at denne hesterasen burde bli kjent over hele landet fordi den representerte en nasjonalskatt som virkelig var verd å bevare!
En av ildsjelene i sør var Dr.Thorp, Hamar, som hadde kjøpt to hopper herfra. Han avlet videre på disse hestene og samarbeidet med andre på Østlandet, som også hadde kjøpt dyr fra Klefstad.
Avlslaget for Nordlandshest i Sør-Norge ble stiftet i 1975. Klefstads 3.premiehingst "Nordlandsbrunen" ble solgt sørover etter Klefstads død i 1967. Klefstad mente selv at den eksteriørmessig en dag ville oppnå 1.premie. I 1974 fikk den 1.premie på statsutstilling sørpå som hest nr.2 av rasen etter faren sin "Nordlandssvarten". Klefstad fikk altså rett. Det skulle han likt å vite! Han fikk heller ikke oppleve at "Nordlandssvarten", rasens flaggskip, ble utstoppet og kan ses på fylkesmuseet i Bodø!

Med denne hesterasen i landet skulle det egentlig ikke være nødvendig å bruke dyre utenlandske ponnier av forskjellig kvalitet. Hestefolk sørpå som er kjent med hester generelt, hevder at nordlandshesten reklamerer for seg selv bare en blir kjent med den.